OGB

Aldri før har jeg sett norsk demokrati og samfunnsdebatt så livredd for seg selv. I dag kaller Harald Stanghelle det for et nytt fenomen, at det i år pågår en «enorm» aktivitet «på utsiden av de politiske partiene». De anklager statsministeren for å ljuge! Vi pleide å kalle det for demokratisk engasjement. Og heie på det, særlig når det kom fra sivile borgere. AUF-leder Gaute Skjervø, på sin side, anklager podkaster Ole Asbjørn Ness for å drive med «valgpåvirkning». Gud forby! Høyre- og venstresiden slenger også fra seg med anklager om å spre såkalt desinformasjon. Man opphøyer seg selv til å sitte på sannheten. Ro ned egga. Dette er demokrati på sitt beste. Og vi skal vokte det mot politikere og elitister som frykter den «kakofonien» ytringsfrihet og informasjonsfrihet bringer med seg.

Nå sier flere av lederne våre at vi må stole på dem. Men ingen fortjener blind tillit. En video der Emmanuel Macron blir dyttet i ansiktet av sin kone, har vekket reaksjoner i Frankrike, men presidenten sier det bare er russiske troll som prøver å skape usikkerhet. De fleste som har sett videoen, synes forklaringen fremstår mer som en billig unnskyldning enn noe annet. Med mindre Macron rent faktisk har giftet seg med en 24 år eldre russisk agent. I Norge skal det heller ikke mye til før du liksom er en Russland-sympatisør, lurt av russisk propaganda, bare fordi du mener noe som russere også mener. Dette har egentlig ingen intellektuell verdi, når det kommer til sak, og gjør viktige debatter om til ukonstruktive spekulasjoner om motiv. PST sier Russland vil destabilisere vestlige land gjennom å svekke vår tillit til statslederne, og det er jeg ikke det minste i tvil om. Men uttalelser som dette, har liten praktisk verdi i det daglige. For betyr det dermed at vi skal avvise alt som er i tråd med «russiske budskap»? I et samfunn med informasjon- og ytringsfrihet, må selv de meningene vi ikke liker, være en del av den frie meningsdannelsen. PST må gjerne jobbe med å identifisere hvordan russisk propaganda påvirker vår frie meningsdannelse, men også Equinor, Telenor og Avinor jobber i det daglige med påvirkningskampanjer rettet mot både oss og utenlandske borgere. Påvirkning kan sikkert være farlig, men det er også helt i kjernen av demokratisk rett. Derfor kan disse vestlige og anti-russiske brillene – mot sin hensikt – være egnet til å svekke vår beste forutsetning for nettopp stabilitet og demokrati: kritisk journalistikk. Hvis myndighetene våre skal ha tillit og troverdighet, må de sjeldnere og mer presist skylde på russisk propaganda, og helt konkret dokumentere hvordan det påvirker enkelte saker, og forklare hvorvidt det engang er relevant i sak. Våre politiske ledere og demokratiske beslutninger skal tåle å bli grillet. Ikke skape stadig større rom for å avvise kritikk som russisk påvirkning. Demokrati kjennetegnes ikke av tillit, men av mistillit. Så når de mektigste i landet mener vi bør skamme oss over å være mistillitfulle, synes jeg vi skal svare med flere mistillitfulle og maktkritiske spørsmål, mer mistillitfull og maktkritisk journalistikk.